@Munnkurv

Ikke bekymre dere for meg

Slapp av kjære medtvitrere, venner og bekjente. Jeg har tatt en liten pause fra Facebook og Twitter.

Jeg er veldig ustabil i humøret om dagen og jeg ønsker rett og slett ikke å bekymre eller sende ut alarmerende meldinger i tide og utide.

Derfor tar jeg meg en nettbasert pause fra impulsbaserte sosiale medier som Facebook og Twitter.

Foreløpig vil jeg holde bloggen og instagram oppe for å gi litt livstegn i blant.

Del gjerne denne posten til de som etterlyser meg.

Ta vare på dere selv, og så skal jeg prøve å ta vare på meg selv.

Dere som har nummeret mitt, send meg gjerne en melding eller ring.

@munnkurv

Et forsøk på angstmestring og ny avdeling.

Dagen i dag var ikke så ille. Og det følte og merket jeg og alle andre veldig godt.

Ble hentet av Christine (@kattungen) så kjørt hjem for å se til kattene. De hadde det bare kos så det ut som. Samtlige lå på gulvet i en klynge i en slags toppenpåhaugen lek.

Så fikk jeg den crazy ideen om å eksponere angsten min for verste tenkelige scenario i dag, nemlig Justin Bieber konserten på Operaen. Men ettersom meldingen fra politiet tikket inn om minst 20 000 bare på Operabygget, og så bilder av køene og kaoset fra Oslo s, så begynte noia å spre seg før vi kom opp til bussholdeplassen.

Panikkangsten slo meg sånn ordentlig på bussen innover mot Oslo. Følte jeg måtte svime av og spy før vi nåde IKEA, men jeg var fast bestemt at dette var noe jeg skulle klare så holdt ut helt inn til byen. Men så sa det stopp. Det var rett og slett for mye for meg.

Pustet litt. Tok mange pauser. Gikk frem og tilbake på aker brygge. Stappfullt på alle utesteder der. Orket ikke. Gikk ut på Olivia Tjuvholmen hvor det var relativt stille i forhold. Ble én etterlengtet utepils og no lett mat. (ergo dyr mat)

Begynte å surre fælt for meg igjen. Ingen følelser, ingen tanker, bare masse statisk aktivitet oppi topplokket. Da skjønte jeg at det var på tide å dra hjem igjen. På bussholdeplassen kjørte det horder på horder med ungepiker som tydeligvis var konserten.

Ble helt utelukket for meg å sitte på en sånn buss, så det ble taxi fra oslo sentrum og til Blakstad ute i Asker. 

I morgen flyttes jeg over til en ny avdeling. Et helt annet sted. Gruer meg. Veldig. Meget blandede følelser. Blir et ganske langt opphold på rundt en måneds tid, kanskje lengre.

Kjenner selv at jeg er veldig syk nå, og trenger all den hjelpen jeg kan få. Umulig å fungere i hverdagen når man såvidt klarer å se folk i øynene, eller skvetter om et løvblad treffer skulderen når man er utendørs.

Natte tanker fra meg bare. God natt, og tusen hjertlig takk for enorm respons på mine tidligere blogginnlegg.

Dere har virkelig gitt meg tro og håp på at ting blir bedre fra nå. Nå skal livet mitt starte slik jeg ønsker at det skal være. Men det må jobbes med intenst for at det skal fungere for igjen den dagen jeg “slipper ut” igjen for meg selv.

Tanken på å komme hjem igjen, være for meg selv, være ensom gjør meg livredd, nå.

Hvor er jeg og hvorfor?

Det kom ut desverre litt raskere enn antatt at jeg ikke er hjemme og tvitrer. Ikke er jeg på ferie heller. Jeg er innlagt på psykiatrisk avdeling.

Artikkelen fortsetter under bildet

 

Hva skjedde?
En negativ spiral startet som ikke ville la seg stoppe av noe. Det var omkring en uke uten søvn, mat eller tilstrekkelig sosial kontakt, noe som bidro til en manisk episode som på et visst tidspunkt kun hadde én utvei. Det endte med å bli hentet i ambulanse på morgenkvisten 18. Mai. Tilbragte omkring 2 døgn på intensiven på legevakten, og ble så innlagt under paragraf §3-3, tvungen psykiatrisk observasjon, døgnpost i opptil 10 dager. Ble straks klarere i knotten etter noen dager med søvn og mat, og ble så flyttet over til Åpen Akutt hvor jeg sannsynligvis kommer til å tilbringe mesteparten av årets sommer.

Hvorfor?
Jeg har hatt en psykisk lidelse stort sett hele livet. Før i tiden kalte man den for manisk depressiv, men har ironisk nok i senere tid blitt omdøpt til Bipolar Lidelse i stedet. I tillegg til dette har jeg panikklidelse.

Jeg er en av dem som aldri bebreider andre. Alt sinne, frustrasjon og nedstemthet rettes kun innover og ønsker på ingen måte å belaste andre med mine problemer, eller i det hele tatt forstå at jeg har problemer. 

Dette er stort sett under kontoll mesteparten av tiden. De aller fleste vil nok ikke si annet enn at jeg virker som en person med mye selvsikkerhet, pågangsmot og har mange baller i lufta. Hyggelig, utadvendt og sjarmerende. Jodda, det er slik jeg ønsker å fremtre og også slik jeg føler meg. Stort sett hele tiden…

men..

Så kommer mine manisk depressive perioder. De opptrer som regel litt ut av det blå, en liten stund etter en eller annen stor livsforandring. Begynner smått med at jeg ikke sover. Så eskalerer det til at jeg ikke spiser, og så setter angsten og depresjonen inn.

Angsten gjør meg så ute av spill at det er vanskelig å gjøre noe annet enn å holde meg i senga. Blir var på alle slags lyder, bevegelser og har vel strengt tatt noe man kan sammenligne med Spiderman-senses. I den perioden er det også utelukkende å be noen direkte om hjelp. Selv det å skulle prøve å ta tak i noen fysisk, eller per telefon er skremmende. For det aller meste så varer ikke hvert angstanfall mer enn kanskje maks 10-15 minutter. Men i visse perioder så kan det sitte i dagesvis.

Akkurat nå har jeg det ganske ok. Jeg ser, oppfører og ter meg som en helt normal fyr. Antagelig akkurat som den Jo’en som dere allerede “kjenner”.

Depresjonen har fulgt meg hele livet og handler for meg i korte trekk om at jeg føler meg ensom. Selv om jeg har et stort kontaktnettverk, så føler jeg ikke at jeg er nær noen. Jeg er livredd for å miste folk rundt meg. Noe som etter tidligere mer har blitt en slags regel i stedet for en erfaring.

Jeg skrev noen ord om ensomhet her. (lenken åpnes i nytt vindu)

Hvor lenge blir jeg her? 
Jeg har ingen hast med å reise hjem enda. Altfor tidlig å vende tilbake til hverdagen så lenge den skremmer meg, og panikkangsten kan utbryte når som helst. På buss, i butikken, ute på gata eller bare her i korridoren på vei for å hente meg en kaffe. 

Blakstad Åpen Akutt, har et utrolig bra opplegg. Med kurs i angstmestring, aktiviteter, undervisning, gruppeterapi og ikke minst fysioterapi og trening, både med andre og “alene”. Ellers er det faste måltider, og en “stille” regel rundt kl. 23.00, men når man er her så er man stort sett utslitt i 21.00 tiden. Ikke pga. aktivitetene, men pga. den enorme psykiske påkjenningen som er umulig å ikke “fokusere på” når man først er et sted som dette.

Med stor sannsynlighet blir jeg her i minst to-tre uker til. Jeg håper å være tilbake i samfunnet i begynnelsen av Juli, men har ingen hast. Har et veldig godt offentlig støtteapparat rundt meg, men som selvsagt skal forbedres etter denne hendelsen.

Kjenner du deg igjen i dette, men aldri har vært i kontakt med psykiatrien? 
Mange er opptatte av å holde en viss fasade. Aldri sprekke, alltid tilpasse seg og dele minst mulig av seg selv. Slik er jeg. Kan telle på to-tre fingre over personer som har sett meg gråte noensinne.

Snakk med legen din, og be spesifikt om en henvisning til DPS. Han eller hun kommer helt sikkert til å be deg utdype hvorfor, og her er det viktig at du faktisk tør å åpne deg. Psykiatrien kan ikke hjelpe de som ikke vil bli hjulpet. Det er helt nødvendig med en kommunikasjon begge veier, og med mindre dine nærmeste pårørende tvangsinnlegger deg, så vil du ikke få den hjelpen som trengs.

Hvis du føler at legen din ikke “forstår” deg, fnyser eller spøker det bort. Så ikke nøl med å bytte fastlege, eller gå til en privatpraktiserende lege. Det er desverre altfor mange som blir avvist i døra i psykiatrien fordi de virker for oppegående i det øyeblikket man endelig har mannet seg opp til å prøve å få hjelp.

Posten er åpnet for kommentarer. Du finner kommentarfeltet helt nederst under reklamen. 

Ord om ensomhet

Ensomhet kommer i mange former. Ta godt vare på de menneskene rundt deg. Vær ydmyk, tilgivende og omtenksom. Ensomhet kan inntreffe alle, så ikke ta noe for en selvfølge.

Artikkelen fortsetter etter video.

PS! Jeg har ingen utdannelse, eller jobb som tilsier at dette er ren fakta som bør siteres. Dette er min subjektive oppfatning og erfaring.

Det er noen varselbjeller rundt en person som føler seg ensom som du kan være var på.

• Personen har ofte stor oppmerksomhetstrang. Kanskje veldig mange bilder av kun seg selv på facebook, og svært svært få sammen med andre.
• Er sjelden ute i hyggelig lag. Lager unnskyldninger for å ikke være med.
• Ser deg alltid inn i øynene, smiler og svarer på det meste at alt er bra.
• Søker nærhet av gjerne mange forskjellige sexpartnere på kort tid.
• Svarer unnvikende på spørsmål, og bytter ofte tema som omhandler følelser.
• Skiller klart på sex og kjærlighet. Mange sexpartnere, kanskje med begge kjønn.
• Kan være meget intense i kjærlighetsforhold, ønsker mye tid sammen. Unngår krangler, tilgir fort eller bruker mye tid og krefter på å løse opp i en konflikt.

For mange er det å være ensom et tabu.
Faktisk er det et stort tabu å føle seg svak, og mennesket har en ganske grusom generell forakt mot alt som betraktes svakt. “Hold deg sterk” - er noe man hører ofte. Noen tør ikke gråte foran andre, det anses som svakt. Andre vil ikke innrømme at de er lei seg etter et breakup, eller de synger høyt på I will Survive.

Ensomhet har ikke nødvendigvis noe med andre mennesker i livet å gjøre. De aller fleste har kanskje noen få som bryr seg om en på ordentlig og kanskje tilogmed elsker en. Men dyp ensomhet kan komme fra et indre som man overhode ikke klarer å kontrollere selv.

Føler seg kanskje ensom om tanker, følelser eller rett og slett er livredd for å ende opp alene for resten av livet, eller etter at forholdet er over, etter at barna dør, etter at noen forlater en i et gjentagende mønster hele livet.

Snap out of it!
Kom igjen! Dette klarer du! Bare kom deg ut! Ring noen du også da vel! Ta kontakt! - Disse ordene kan virkelig såre en som ordentlig føler seg ensom. Sannheten er desverre at alt dette vet gjerne man gjerne fra før. Man har tross alt betraktet folk i en årrekke, sett alle disse tingene, og sett det fungerer for alle andre. Men det gjør ikke det for en selv, eller man klarer ikke.

Den største fienden mennesket har er en selv. Jeg håper virkelig at vi kan bygge et samfunn som prøver å holde folk samlet. Gi folk noe de sammen kan elske, noe de kan hate, noe som trekker folk sammen om noe. For mye personlig frihet og valg, kan drive folk til vannvidd. Med høyrevridd politikk, setter det et enda større press på de svake i samfunnet å kunne leve opp til de standardene. Og man føler seg enda mer som en taper når man ikke klarer det. “La folk få gjøre som de vil” -Seriøst? Det høres ikke ut som noe å hige etter. I min bok kalles slik lovlig anarkisme.

Folk må skylde på seg selv. -Tro meg. Det gjør vi også. Er man først ganske ensom, så har man også som regel kanskje en sosial angst i bunn. En sosial angst som gjør at man kanskje ikke tør å dele seg ovenfor andre mennsker. En angst som gjør at man avskyr folkemengder og sjelden dukker opp på sammenkomster. Mest av alt har vi en angst for å miste folk rundt oss på den ene eller andre måten. Dødsfall, ulykker, samlivsbrudd, skilsmisser, opprivende barnefordeling. Skjer dette et visst antall ganger, så slutter man å tenke på det som bare noe som skjer, men som et mønster.

Kvinner og menn
Har inntrykk av at menn og kvinner legger vekt på kanskje litt forskjellige ting når det kommer til ensomhet som direkte har noe med andre mennesker å gjøre. Kvinner er mye flinkere enn menn til å holde sammen. Skvaldre om følelser, liv og helse. Vi gutta er gjennomsnittlig litt mer reserverte, og det er sjelden man snakker sånn seg i mellom utenom helt overfladisk, og da gjerne med en tilleggskommentar på fleip. Kvinner søker aller helst andre kvinner for sosial kontakt. Menn som ikke er redd for å vise følelsene sine søker også ofte kvinner. Menn som ikke tør vise følelsene sine, har som regel mange venner, eller er ikke redde for å dra ut og drukne sine sorger.

La meg bare avslutte med å si følgene:
Er du ordentlig bekymret for hva du skal gjøre, eller føler deg ordentlig ensom selv så oppsøk hjelp. Det er ingen skam i å si til legen din at du trenger psykatrisk hjelp. Det er ofte lettere å dele følelsene til en som man ikke har noe personlig forhold til før, eller en person man er redd for å skremme unna om de bare vet alt du er redd for og tenker på til daglig.

Til eventuelle pårørende
Selv om det kanskje virker håpløst å prøve å hjelpe en som føler seg ordentlig ensom, så ikke slutt med å strekke ut en arm. I blant kan et enkelt smil være forskjellen på liv og død for vedkommende. En klem eller kroppskontakt kan redde dagen.
Og går en person til psykolog. Så for all del, respekter det. Ikke press vedkommende til å snakke om det, eller kreve at personen åpner seg for deg siden vedkommende liksom har rett til det. Nei. Helt feil. 

En kjæreste, ektefelle eller samboer vil gjerne vite dine innerste hemmeligheter for å slippe å lure, og for å få seg selv til å føle seg bedre. Eller ikke bare en selv, men er overbevist om at man da vil få det bedre sammen. En psykiater har man null personlig forhold til, og er igrunn bare interresert i å den syke bedre igjen og på bedre tanker.